I dette innlegget skal jeg konsekvent bruke ord som “farvet person”, i mangel av kunnskap om hva som er politisk korrekt å skrive per dags dato. Jeg pleier som regel å si neger/negresse, men i og med at folk har så store problemer med hvilken hudfarge de har, skal jeg bare gni det inn litt mer ved å skrive farvet.

Jeg er så møkka lei av å bli seksuelt trakassert hvor enn jeg går. På skolen min, Sonans på Bislett, er minst 8 av 10 elever “ikke-vestlige innvandrere”, eller såkalte “personer som ikke kommer fra EU/EØS, USA, Canada, Australia eller New Zealand”, eller noe. Det er da ikke noe problem i seg selv, særlig ikke med jentene, for de er faktisk veldig oppegående og koselige. Guttene derimot, etter mitt inntrykk ganske mange av de, er noen tilbakestående, hjernevaskede, radikal-islamistiske fitter som bare burde holde kjeft. Jeg er drittlei av å få slengbemerkninger etter meg, som stort sett alltid er av seksuell karakter. Disse stakkars farvede guttene har jo ikke noe filter, og det er jo ikke deres skyld at de blir sprengkåte av alt som har hvit hud og blondt hår! Absolutt ikke…

Jeg fikk en tekstmelding fra en av mine medelever i går, hvor følgende stod skrevet: “De i klassen snakker om å ta folk i rumpa, navnet ditt kommer opp. **** til *******: Slapp av bror, jeg kan hooke deg med han. *******: Voldtar han walla.”

Fy faen. Det finnes ikke ord for hvor provosert og frastøtt jeg blir av slike holdninger. Jeg har også ved flere anledninger observert på en av skolens mange facebooksider, at pakkiser, unnskyld, mennesker fra Midt-Østen, skriver fraser som “voldtekt skal skje!”.

Hvor FUCKED UP er ikke foreldrene til disse drittungene? Jeg kan vel skrive drittunge, sant? Får håpe det ikke blir oppfattet rasistisk… Tenk dere for en traumatisk og hatefull oppvekst disse stakkars brunsneglene må ha hatt da dere. Foreldrene må da etter all sannsynlighet ha imprentet en svært hatefull og nedlatende holdning hos sine barn, ovenfor andre mennesker, og det skal faen meg ikke forundre meg om fedrene til disse guttene er voldtektsmenn hele gjengen. For så grusomme holdninger har jeg aldri vært borti før. Ta ansvar, og oppdra barna deres på en ordentlig måte! Jeg finner meg ikke i å bli seksuelt trakassert i mitt eget klasserom av en liten rotte som ikke en gang kan språket til landet han bor i!

Forøvrig har jeg ved gjentatte anledninger, et tosifret antall ganger, blitt befølt når jeg går på gaten, gjerne av guttegjenger som er  av”ikke-vestlig opprinnelse”. De roper alt fra at de skal knulle ut innvollene mine, til at de skal voldta meg og drepe meg etterpå. Nordmenn, hverken jenter eller åpenbart homofile gutter, får gå i fred på gaten. Dette skjer gjerne mens jeg venter på bussen, toget eller banen, eller til og med i køen på ICA. Jeg blir også seksuelt trakassert av utenlandske drosjesjåfører. Noen ganger flasher de pikken og sier at jeg kan få lov til “å betale på en annen måte enn med penger”, og andre ganger forteller de meg rett ut at jeg “er en hore som bare har lyst på stor feit kuk”.

Jeg vet at det er noen av dere som tenkte “RASIST!!!!!!” allerede etter det første avsnittet, men hvem er det som er den faktiske rasisten her? De som kommer til et nytt land og tar med seg (etter mitt syn) forkastelige holdninger om de som allerede bor her, eller de som ikke finner seg i å bli behandlet på en respektløs og ydmykende måte på sin egen skole?

Det er vel en god stund siden jeg har oppdatert dere på hva som faktisk foregår i livet mitt for tiden. For et halvt år siden var jeg en alkoholisert, suicidal og svært deprimert gutt. Nå går ting bedre.

Det jeg mener med at jeg var alkoholisert, er at jeg ikke klarte meg uten alkohol. Det var både titt og ofte at en 3-liter med rødvin og Amy Winehouse under dynen, var det eneste som betydde noe. De få gangene jeg smilte og hadde et lite håp om at det fantes en
fremtid for meg óg, ble ødelagt av vill festing, dyp depresjon og daglige PTSD-anfall. Flashbacksene til de grusomme ting jeg har opplevd, er her den dag i dag. Men, takket være god terapi hos min flotte psykolog, har symptomene dempet seg litt. Livet er fortsatt langt ifra lett, men jeg har iallefall drømmer og håp om en lys fremtid.

Særlig familien min har vært til god støtte i denne vanskelige perioden i livet mitt. Jeg har en utrolig ressurssterk familie, som har halt meg opp fra gjørmen. Det var til og med en periode hvor jeg røkte marijuana, fordi det fikk meg i godt humør. Den perioden gikk heldigvis over av seg selv, og den varte vel ikke i stort mer enn to uker.

Spiseforstyrrelsene mine er ikke borte, de har bare forandret seg. Fra å sulte meg halvveis til døde, har jeg isteden begynt med overspising og oppkast. Ikke lurt, men jeg skal iallefall begynne til behandling hos en av landets ledende klinikker for mennesker med spiseforstyrrelser. Tviler på at det hjelper, men pytt pytt, jeg kan jo gi det en sjanse.

Mange gode venner er borte, men mange gode venner er kommet. Jeg kunne ikke hatt bedre personer rundt meg. Takk.

Jeg har også blitt forelsket, en følelse jeg ikke visste fantes, og det er fantastisk jævlig. Fantastisk fordi Ron tilfører så mye godt til livet mitt, men jævlig fordi jeg aldri har savnet noen på denne måten før. Han bor i Bergen, jeg bor i Oslo, og selv om vi er med hverandre minst 3 av 7 dager i uken, er de resterende dagene svært vanskelige.

Nå er jeg russ, er snart ferdig med videregående, og håper at jeg får meg en jobb til sommeren. Vet du om noe, skrik ut, jeg gleder meg til å komme ut i arbeidslivet!

Skrev dette innlegget på flytoget i går, for å bli kvitt frustrasjon.

Vi er vel alle enige om at Norge er et knøttlite land, men allikevel er det noe som sier meg at det er altfor mennesker her. Eller, det er altfor mange bønder. Stae, illeluktende, brautende bønder, som tror at de eier alt av offentlige fremkomstmiddel. Ikke nok med at noe sånt som Møre og Romsdals Bondeforening absolutt skulle holde årsmøtet sitt i Norwegian-flyet fra Molde til Oslo, men i tillegg skulle de løpe foran meg hele veien fra flyet til bagasjebåndene. Jeg prøvde å spasere raskt hele veien fra flyet til bagasjebåndene, men bøndene skulle absolutt løpe rett foran meg, sperre alle rulletrappene, rullebåndene og trappene. De skulle til og med ta en beitepause i slusene inn til bagasjeområdet. Er det ingen som eier folkeskikk? Man bør da kunne en viss etikette selv om man kommer fra et gudsforlatt sted. Stå til høyre, gå til venstre. Ikke stå i midten, ikke stå til venstre, ikke vugg frem og tilbake mellom venstre og høyre for å snakke med nabokjerringen som tilfeldigvis tok samme fly som deg. Hvis du er så feit at du så vidt får plass i rulletrappen/båndet, kan du ta heisen, slik at normale mennesker som ønsker å komme seg frem så fort som mulig, slipper å få den svette, sprengte tightsen din rett i trynet.

Oslo er en by som stort sett består av innflyttere. Enten de er fra Sunnmøre, Pakistan eller Göteborg, er de alle Osloborgere. Men, svært få av disse synes å ha en minste respekt for sine stressede medmennesker. Når jeg ønsker å rekke neste flytog, fremfor å vente i 10 minutter på det neste, og en slapp middelaldrende mann med rumpetaske blokkerer veien for meg, så dytter jeg, helt til jeg kommer meg frem. Jeg driter da i at de aldri har vært i et nogenlunde urbant strøk før – har de ikke lært at man skal GOOGLE normal etikette og oppførsel på et sted før man drar dit? Eller regner dere med at jeg skal sette meg ned med dere og holde et kurs, siden dere allerede har hindret meg i å rekke det jeg skal?

Dra tilbake, eller hold dere hjemme.

Står utenfor flyplassen i Molde og røyker. Ron er akkurat gått i sikkerhetskontrollen. Lana del Rey på ørene. Snart kommer bussen. Molde… er helt greit, når Ron er her. Men, nå skal han hjem til Bergen, og i morgen tidlig flyr jeg hjem til Oslo. Får ikke se mannen min før på fredag. Tre hele dager. Tre evigheter. Jeg er så lykkelig når jeg er med deg. Uansett setting. Jeg er stolt over å vise deg frem til venner og familie. Alene er jeg ingen, men sammen er vi alt. Fuck. Jeg vil ikke være uten deg! Du får meg til å føle meg trygg. Den følelsen har jeg ikke kjent etter voldtektene. Jeg har vært redd for alt. Men du, du får meg til å føle meg trygg. Ønsket. Viktig. Vakker. Elsket. Har blitt den livsglade og sprudlende Lars igjen. Takket være deg.

Faen. 1. mai i Molde erlik at bussene som bare går hvert 15./30. minutt, går en gang hver syttende time:

Fant heldigvis en annen buss, med et rart selskap jeg aldri har hørt om før. Jaja. Whatever!

Lol.

Molde er nydelig, men gud som jeg savner Oslo! Der er hele livet mitt, marsvinet og skolen. Farvel, lille Molde.

Foto: http://www.eikrempanorama.no/

Følte bare for å skrive noe. Klarer ikke la være!

Btw:
LARSJTANGEN @ INSTAGRAM
LARSTANGEN @ TWITTER
LARSTANGEN.COM @ FACEBOOK

Lol.

Siden i fjor høst har jeg lagt på meg 14 kilo, noe jeg ikke klarer å leve med. Vil ikke sette meg et konkret mål for hvor mye jeg skal ned, men jeg skal iallefall ned noen kilo, så fort som mulig. Kutter derfor ut all fast føde i 1-2 uker, og holder meg gående på diet red bull og filtersigaretter. I’m soon the skinny bitch I used to be!

Ønsk meg lykke til, selv om jeg vet at jeg klarer dette.

Jeg føler meg så inspirert, og når jeg føler meg inspirert, dukker trangen til å blogge opp. Jeg har svært mye å skrive om, men på samme tid har jeg ingenting å skrive om. For første gang på så lenge jeg kan huske, lar jeg følelsene flyte fritt. Jeg kjenner ikke lenger noe behov for å gjennomtenke alt, eller være kritisk til nye følelser og opplevelser, derimot kjenner jeg at det er deilig å følge intuisjonen. Jeg gjør det som føles riktig for meg.

Det savnet jeg kjenner, er nesten uholdbart, men det er også en god følelse. Jeg klarer ikke helt forklare det, men som en vis frue fra Fræna en gang sa: “den sô vænta på noko godt, væntakje færgjeves fahr”. Så, her ligger jeg da, på gutterommet i Molde, naken i sengen etter en deilig dusj, med Lana del Rey på høyttalerne, og leiremaske i ansiktet. I morgen reiser jeg tilbake til Oslo, og det skal bli deilig. Åh, det er så mange ting jeg heller vil gjøre enn å skrive nå! Men i og med at jeg er her, er det ikke noe annet som tilfredsstiller meg mer. Jeg tror jeg er ganske rar, men det er vel bedre å være rar enn å ikke skille seg ut. Nei huff, nå blir jeg sånn fjortisblogger igjen.

Lol.

Skal bryte alle mine prinsipper, og legge ut en sang + sangtekst her på bloggen. Bare fordi jeg kunne ha skrevet den selv!

Lana Del Rey – Lucky Ones (Spotify)

Let’s get out of this town, baby we’re on fire
Everyone around here wants to be going down, down
If you stick with me, I can take you higher, and higher
It feels like all of our friends are lost
Nobody’s found, found, found

I got so scared, I thought no one could save me
You came along scooped me up like a baby

Every now and then, the stars align
Boy and girl meet by the great design
Could it be that you and me are the lucky ones?

Everybody told me love was blind
Then I saw your face and you blew my mind
Finally, you and me are the lucky ones this time

Bugging into my car, got a bad desire
You know that we’ll never leave if we don’t get out now, now, now
You’re a crazy con and you’re a crazy liar
But baby, nobody can compare to the way you get down, down, down

I tried so hard to act nice like a lady
You taught me that it was good to be crazy

Every now and then, the stars align
Boy and girl meet by the great design
Could it be that you and me are the lucky ones?

Everybody told me love was blind
Then I saw your face and you blew my mind
Finally, you and me are the lucky ones this time

Feels like, feels like, you know, it feels like
Falling in love for the first time
Feels like, you know, it feels like
Falling in love

Every now and then, the stars align
Boy and girl meet by the great design
Could it be that you and me are the lucky ones

Everybody told me love was blind
Then I saw your face and you blew my mind
Finally, you and me are the lucky ones this time

Savner Ron.

Savner Nibb.

Savner Oslo.

Er i Molde uten alle disse “tingene”, men i morgen blir det tilbake til Oslo igjen. Koselig å være med familien et par dager også, selv om det er 4 meter snø + orkan her. God påske.

Heia søtiser.

Nå er jeg på Bryggen i Bergen, nærmere bestemt på en helt grei suite med takterrasse som er større enn leiligheten min. Ron er i dusjen, så jeg sitter i sofaen og kjeder meg, mens jeg venter på at et par andre mennesker skal komme bort. Koselig!

Har lagt på meg 14 kilo siden jul, så hvis dere skal kommentere magen min; don’t.

Meg i går:

Lol. Ha en fin kveld da.

Nå sitter jeg i sofaen, alene i leiligheten i Sandviken i Bergen. Ronny er på jobb, og jeg skjønte ikke hvor jeg var før jeg hadde fått på meg linsene og styrtet tre liter kaffe. Jeg er tydeligvis i Bergen, i følge mobilen min landet jeg klokken ni i går kveld, men det kan jeg ikke huske. De selger rødvin på flyet skjønner dere. Ikke overraskende er jeg meget lei livet, Oslo, og tilværelsen generelt. Det er liksom ikke så mye som gir mening, men nå som jeg har verdens flotteste mann (trodde jeg aldri skulle si det), så må jeg vel fortsette å leve en stund til. I går fikk jeg plutselig en drøss med desperate telefoner og smser fra skolen min, Sonans, og siden jeg får angst når noen ringer meg uten at jeg vet hva de vil, så svarte jeg ikke. Dog, så ringte jeg tilbake etter en god stund, etter å ha psyket meg opp og diskutert med alle som var pålogget på facebook, bare for å resonnere meg frem til hva de muligens ville. Jeg kom frem til at jeg sikkert ble utvist, egentlig uten grunn. Men neida, kjære Sonans hadde rotet bort erklæringene fra psykologen min, og siden det er en privatskole (som mine foreldre forøvrig betaler en halv årslønn for at jeg skal gå på), så skulle de i et “møte med myndighetene”, hvor de kom til å miste titusener i støtte hvis jeg ikke hostet opp flere psykologerklæringer fort som faen. Det gjorde jeg da, og tvang psykologen min til å bryte alle lover og regler ved å sende noe som kan kalles konfidensielle opplysninger via e-post til skolen min. Jaja, det var gårsdagens dramatikk.

Forøvrig var ikke reisen til Bergen spesielt behagelig, men det orker jeg ikke å utdype nå. Kan si det så enkelt som at jeg fikk hjerteklapp, og måtte utføre pusteøvelser for å holde ut stresset. Nok om det, kan da ikke være så jævla interessant å lese om mine hverdagsproblemer. Da jeg våknet i sted, og skulle nyte dagens første filtersigarett, stod jeg naken på balkongen og tittet ut på det de som bor her kaller en vakker utsikt (jeg kommer fra Molde, de vet ikke hva en vakker utsikt er en gang her i Bergen). Mens jeg stod der uten klær, la jeg merke til en haug med polakker som glodde på meg, så jeg fikk angst, stumpet filtersigaretten, og bannet høylytt mens jeg prøvde å skjønne hvorfor jeg var tom for snus.

Jeg la jo ned bloggen min for noen dager siden, men det varte jo ikke særlig lenge som dere ser. Jeg er nok fanget i denne onde bloggverdenen. Jeg er bitt av bloggebasillen, jeg hater å blogge, jeg hater bloggere, jeg hater bloggen min, men jeg klarer ikke slutte. Nå skal jeg snart vandre de 4 kilometerne opp fra Nyhavn til motorveien, for å finne en buss inn til sentrum. Farvel.

Har etter noen dagers konstant oppgitthet, irritasjon og frustrasjon, konkludert med at verden kunne trengt en ny syndeflod, nå med en gang. Menneskeheten er rett og slett fortapt, og nå som til og med jeg har gitt opp å engasjere meg, så finnes det intet håp for en bedre verden. Med mindre atomkrigen mellom siviliserte land og “mindre siviliserte land” snart begynner, så flytter jeg på landet med marsvinet mitt, uten noen former for moderne kommunikasjon. Det gjør liksom ikke livet stort mer meningsfullt å lese om all faenskapen her i verden. Det virker som verden kun består av terrorister, voldtektsmenn, korrupte politikere og antitobakksbevegelsen. Like jævlige alle sammen. Norge råtner også på rot, både politikere, rettsvesenet, storting, regjering, politi, skolevesen, helsevesen, kollektivtransport og alkoholpriser går rett til helvete. Jeg har brukt altfor mye energi på å engasjere meg i alle mulige hendelser som det statsfinansierte, sosialistiske media-Norge skriver om. Nå skal jeg slutte å bry meg om noe annet enn meg selv. Orker ikke. Hele verden går straka vegen til helvete uansett. Nå er vi jo endelig i 2012, men siden maya-indianerne sikkert lyver like mye som resten av verden, så tviler jeg på at verden går under den 21. desember i år, uheldigvis.

Jeg er også lei av å bli forfulgt/nesten-ranet av tiggende fitter fra Røde Kors og Amnesty på gaten hver eneste dag, og som om ikke det var nok skal halve Romania prøve å få meg til å kjøpe en jævla rose til 100 kroner. Nei, jeg ønsker ikke å støtte Røde Kors. Nei, jeg ønsker ikke å gi de pengene jeg ikke har til Amnesty. Og jeg ønsker iallefall ikke å støtte en skitten sigøynerkjerring økonomisk så hun kan kjøpe seg et nytt grillspyd til den neste hunden hun skal grille på de kommunale grillene i Vulkanparken! Skal kjøpe meg strømpistol og taze alle som snakker til meg på gaten.

Jeg skjønner liksom ikke hvordan det er mulig at alt bare er så ufattelig meningsløst og tragisk. Jeg har bare lyst til å bo på en øde øy uten noen former for elektrisitet eller moderne kommunikasjon. Der kan jeg ha marsvinfarm, tobakksplantasje med negerslaver, og en vingård i hagen. Da har jeg jo alt jeg trenger. Brenn.